Det mest misvisende tallet i norsk boligfinansiering er 15. Fram til 2024 måtte de fleste stille med 15 prosent egenkapital for å få boliglån. Fra 1. januar 2025 er kravet 10 prosent, og forskriften er gjort varig. Likevel står rådet om «15 prosent egenkapital» fortsatt i utallige guider, kalkulatorer og forumtråder – og mange regner dermed med 200 000 kroner for mye på en bolig til fire millioner.

Det er verdt å rydde i tallene før du begynner å se på bolig. Både fordi du kan ha mer handlingsrom enn du tror, og fordi det er andre grenser enn egenkapitalen som ofte avgjør hva du faktisk får låne.

Hva egenkapital egentlig er

Egenkapital er verdien av boligen minus all gjeld som har pant i den. Kjøper du for 4 000 000 kroner og låner 3 600 000, er egenkapitalen 400 000 kroner. Kjøper du samme bolig med 3 000 000 i lån, er egenkapitalen 1 000 000.

Det er altså ikke et bestemt beløp på en bestemt konto, men et regnestykke over hvor stor del av boligens verdi du eier fra første dag. To forhold følger av det. For det første teller all gjeld med pant i boligen, også fellesgjeld i borettslag og boligsameie. For det andre er det bankens forsiktige verdivurdering som gjelder, ikke det du selv mener boligen er verdt.

Fellesgjeld er den delen mange bommer på. En borettslagsleilighet kan ha lav pris og høy fellesgjeld, og da er det summen av innskudd og fellesgjeld som avgjør belåningsgraden. Lav pris er ikke det samme som lavt lån.

Kravet er 90 prosent belåningsgrad, ikke 85

Utlånsforskriften § 7 setter taket: nedbetalingslån med pant i bolig kan ikke overstige 90 prosent av et forsvarlig verdigrunnlag. Oversatt til hverdagsøkonomi betyr det minst 10 prosent egenkapital. Endringen fra 85 til 90 prosent ble vedtatt i desember 2024 og gjaldt fra 31. desember samme år.

For lån uten avdragsplikt – rammekreditt og fleksilån – er taket fortsatt 60 prosent. Vil du ha et fleksilån i tillegg til boliglånet, må altså en større del av boligen være finansiert med egne penger. Det er en vanlig overraskelse for dem som planlegger å bruke rammelån som buffer.

Bankene har i tillegg en fleksibilitetskvote: Inntil 10 prosent av utlånsvolumet per kvartal kan innvilges utenfor kravene, 8 prosent i Oslo. Det er bankens handlingsrom, ikke en rettighet du kan påberope deg. Har du fått avslag fordi belåningsgraden er for høy, er det ikke kvoten som redder søknaden – det er mer egenkapital, tilleggssikkerhet eller en billigere bolig.

Regneeksempel: bolig til fire millioner

Med et krav på 10 prosent ser regnestykket slik ut: Bolig 4 000 000 kroner, egenkapital 400 000 kroner, lån 3 600 000 kroner. Enkelt nok. Problemet er at egenkapitalen ikke er det eneste du må ha kontanter til.

Dokumentavgiften på 2,5 prosent gjelder selveierboliger og utgjør 100 000 kroner på samme bolig. I tillegg kommer tinglysing av skjøtet, som koster 545 kroner, og et mindre gebyr for å tinglyse pantobligasjonen. Kjøper du en andelsleilighet i borettslag, faller dokumentavgiften bort, men da kommer det i stedet eierskiftegebyr til borettslaget.

Det reelle kontantbehovet ligger dermed nærmere 500 000 kroner enn 400 000 på en selveierbolig til fire millioner. Og byr du over prisantydning, kan behovet vokse: Banken låner ikke mer enn 90 prosent av sin egen verdivurdering, så differansen mellom vurderingen og budet må du dekke selv. Vinner du en budrunde med 300 000 over takst, må de 300 000 normalt komme i tillegg til egenkapitalen.

Tre tak som gjelder samtidig

Egenkapitalkravet er bare ett av tre vilkår i forskriften, og det er alltid det strengeste som setter grensen for hva du kan kjøpe.

Det første er belåningsgraden på 90 prosent. Det andre er gjeldsgraden: Samlet gjeld kan ikke overstige fem ganger brutto årsinntekt. Boliglån, studielån, billån og forbrukslån teller alle med. Det tredje er betjeningsevnen, der banken stresstester økonomien med det høyeste av 7 prosent rente og dagens rente pluss 3 prosentpoeng – og fortsatt krever at du har penger igjen til normale levekostnader.

Et par med 1 000 000 kroner i samlet bruttoinntekt har et gjelds tak på 5 000 000 kroner. Vil de kjøpe en bolig til 6 000 000, holder det ikke med 10 prosent egenkapital – de må stille med 1 000 000, altså nesten 17 prosent. Har de derimot 1 000 000 i egenkapital og 800 000 i inntekt, stopper det på 4 000 000 i lån, og de kan kjøpe for 5 000 000. I praksis er det ofte inntekten, ikke egenkapitalen, som bestemmer hvor høyt du kan gå.

Hvor egenkapitalen kan komme fra

Egenkapital må være dokumenterbare egne midler, men den trenger ikke være sparepenger på konto:

  • Oppsparte midler, gjerne fordelt på sparekonto, fond eller andre likvide verdier.
  • Overskudd fra salg av bolig du eier, dokumentert med salgsoppgjør.
  • Gave fra foreldre eller andre, med gavebrev som viser at beløpet er en gave og ikke et lån.
  • Arv eller utbetaling fra dødsbo.
  • Tilleggssikkerhet i form av kausjon, garanti eller pant i annen fast eiendom. Etter § 8 kan banken legge dette til boligens verdi når belåningsgraden beregnes, og da kan lånet bli høyere enn 90 prosent av selve boligen.

Det som ikke teller, er penger du låner for å dekke egenkapitalen. Et forbrukslån gir deg ikke mer egenkapital i bankens øyne – det gir deg bare høyere gjeld, dårligere betjeningsevne og en høyere rente på toppen av boliglånet.

Når du mangler egenkapital

Det finnes noen reelle veier videre, og de har svært ulik rekkevidde.

Husbankens startlån er den mest brukte. Ordinært startlån krever ingen egenkapital og kan dekke hele kjøpesummen, men det er behovsprøvd og tildeles av kommunen. Varianten for førstegangsetablerere krever minst 5 prosent egenkapital. Ordningen er ment for dem som ikke får lån i en vanlig bank, ikke som en snarvei for alle.

En kausjonist kan hjelpe, men ikke ubegrenset: Kausjonen øker sikkerheten, ikke inntekten din, og gjeldsgraden og betjeningsevnen må fortsatt være innenfor. Mange foreldre tror en kausjon løser alt, og blir overrasket over at banken fortsatt sier nei.

Den tredje veien er å justere planen: kjøpe i et annet område, velge en bolig med lavere pris, eller vente mens du sparer. Skal du spare 400 000 kroner på tre år, må du legge av rundt 11 100 kroner i måneden uten å regne med avkastning. Klarer du 700 000 på fire år, er det omtrent 14 600 i måneden. Å se på hvor mye du faktisk klarer å spare per måned gir et mer ærlig bilde av tidslinjen enn å håpe på et større lån.

Fem feil i egenkapitalregnestykket

  • Du glemmer omkostningene. Dokumentavgift, tinglysing og eventuelle gebyrer må dekkes av egne midler og kan ikke lånefinansieres med pant i boligen.
  • Du teller fellesgjeld som egenkapital. Fellesgjeld er gjeld, og den øker belåningsgraden selv om den ikke står i ditt navn som lån.
  • Du regner på prisantydning i stedet for bankens verdivurdering. Bud over takst krever mer egenkapital, ikke mer lån.
  • Du planlegger å låne til egenkapitalen. Det svekker søknaden på alle tre vilkår samtidig.
  • Du overser avdragskravet. Ligger belåningsgraden over 60 prosent, må du betale avdrag hvert år – minst 2,5 prosent av lånet, eller det et 30-års annuitetslån ville gitt hvis det er lavere. Det påvirker hvor mye du tåler i måneden, og dermed betjeningsevnen.

Slik forbereder du dokumentasjonen

Banken vil se at midlene finnes, hvor de kommer fra, og at de ikke er lånt. Det vanlige er kontoutskrifter for de siste månedene, lønnsslipper, siste skatteoppgjør og dokumentasjon på eventuell gave eller salg. Er egenkapitalen bundet i fond eller aksjer, bør du avklare med banken hvor mye som godtas og hvor lang tid et salg tar.

Ta også med deg at tallene på nettsidene til bankene ofte er skrevet før 2025. Sjekk kravet mot utlånsforskriften eller bankens egne vilkår i stedet for å stole på en kalkulator som fortsatt regner med 15 prosent.

Egenkapitalkravet er enklere enn ryktet: 10 prosent av boligverdien, pluss omkostningene. Det krevende er å vite hvilken verdi banken legger til grunn, hva som teller som egne midler, og hvor mye inntekten tillater i tillegg. Regn ut alle tre grensene før du begynner å by – da vet du hva du kan tåle, og hva du må la gå.